Barnet mitt gamer for mye

kr 199,00

Inger-Lise Køltzow

Krisehjelp for frustrerte foreldre

Å ha barn bak skjerm er foruroligende og trygt på en og samme gang. Vi både vet hvor de er, og slipper å bli redde, samtidig som det driver oss til vanvidd. At barna gamer for mye, er til syvende og sist vårt ansvar. Vi må ta konsekvensene, og hjelpe ungdommene tilbake til en hverdag som er fylt med annet enn gaming, slik det var før spillingen tok overhånd. Denne boken gir deg troen på at du kan få det til. Trinn for trinn viser den deg hvordan du tar styringen tilbake og skaper en familie i balanse.

«Boken er lettlest, interessant og pålitelig. Den er relevant både for foreldre, og for de som jobber med ungdom, samt for studenter innenfor oppvekst, helse og sosial. Den er også interessant i et samfunnsperspektiv.»

− Hanne Rosbach

Beskrivelse

Utdrag fra boken BARNET MITT GAMER FOR MYE – Krisehjelp til frustrerte foreldre skrevet av forfatter Inger-Lise Køltzow

Til leseren

Denne boken har jeg skrevet som lærer, som mor, som pedagog og som aktør i debatten rundt barn og unge. Den er til deg som er forelder til en ungdom du synes spiller for mye. Sjansen er stor for at barnet du har i tankene er en gutt, og selv om problemet også forekommer hos jenter, så skal vi betegne gameren som «han», siden guttene er i et stort flertall. De som gamer for mye, spiller vanligvis onlinespill, spill som pågår hele tiden og som ikke stopper, selv om gameren logger av. Tid er den viktigste innsatsen til dedikerte gamere, og det merker vi som lever med dem. Det er vanskelig å logge av! Eller, det er vanskelig å få gameren til å logge av.

I hverdagen er det fort gjort at ungdom spiller mer enn det vi egentlig synes er greit. Og når vi våkner opp og innser at de spiller mer enn vi ønsker, så er det vanskelig å vite hva vi skal gjøre. Mange blir for strenge i ren desperasjon, og irritert på seg selv og gameren vil de raskt ha orden. Andre innser problemet og bestemmer seg for at det kan være slik litt lengre, så de overser det litt til. De fleste med ungdom som spiller for mye, har prøvd både å være strenge og ettergivne, og vet at ingen av disse måtene gir noen varig løsning. Å være for streng er ubehagelig og vanskelig å holde ut i lengden, og å overse problemet fører jo kun til at det får spire og gro. Både de som jobber i behandlingsapparatet og de som forsker på gamere, anbefaler et samarbeid med ungdommen. De insisterer på at bare ved å ta spillingen på alvor, og ved å enes om reglene i dialog, finner vi en varig løsning. Løsningsforslaget i denne boken baserer seg på denne kunnskapen og metoder behandlere av overdreven spilling bruker. De har redskaper for dialog og forhandling som vi foreldre også kan bruke.

For å kunne ta spillingen på alvor, må vi vite noe om gaming og hva som kjennetegner gameren. Noe kunnskap kan vi høste i dialog med ungdommen vår. Samtidig finnes det mye nyttig forskning. Ved å få samlet det vi vet om ungdom som gamer for mye, nærmer vi oss den overdrevne spillingen på en mer forståelsesfull måte. Når vi setter oss ned ved forhandlingsbordet med gameren vår, skal vi ha en gjensidig respekt som preger hele prosessen. Med en holdning som er rolig og forutsigbar, skal du sammen med ungdommen finne en løsning som passer for dere, for alle i familien.

Fra å være redd for spilleavhengighet og ha et nedlatende blikk på spilling selv, har jeg i møtet med fagfolk, gamere og kunnskap, måttet justere mitt eget blikk på spilling i løpet av skrivingen av denne boken. Det skyldes ervervelsen av kunnskap. En stor takk til professorer, fagfolk, behandlere, foreldre og gamere selv, som har fjernet denne forutinntattheten. Vi kan ikke riste oppgitt på hodet over ungenes spilling. Gaming er aktiviteten som etter skole, fyller flest timer av mange ungdommers liv. Vi må ta lidenskapen deres på alvor. Først da når vi inn.

Jeg skylder døtrene mine en stor takk. Vi har i lang tid hatt en «omvendt situasjon» hjemme. Istedenfor at jeg ønsker at vi skal legge bort skjermene, har jentene mine oppfordret meg til å sette meg bak skjermen for å skrive. Oppmuntringene deres bidro til at denne boken i det hele tatt lot seg gjennomføre. Takk!

Inger-Lise


Innholdsfortegnelse:

Til leseren

Lærerens forord

Hvor mye er for mye?

Å sykeliggjøre en hel generasjon

Hvor mange timer er det vanlig å game?

Er barnet mitt spilleavhengig?

Å leve med en gamer i hus

Full av forståelse – ettergivende foreldre

Streng og forlangende – autoritære foreldre

Løsningen er en mellomting – autoritative foreldre

Forhandlingsbordet – slik skaper du en varig løsning

Den nye tiden sammen

Hva skal vi fylle den nye tiden med?

Karakter(er) og fremtid

Lærerens etterord


Lærerens forord

Det er tirsdag etter storefri. Jeg skal starte timen med norsk, men blir isteden stående og se utover klasserommet. Noen jenter ligger henslengt på gulvet, med armer og ben flettet i hverandre. De har plassert seg i nærheten av stikkontaktene, korte ledninger sørger for lading av mobilene, samtidig som de surfer og snapper. Andre ungdommer hviler hodet mot pulten. De store jakkene med pelslignende kant på hetten er fortsatt på, trukket godt over hodet. De fleste virker utslitt. De benytter enhver anledning til å hvile. Flere gutter sitter lutrygget og lent over iPad-en, også kalt læringsbrettet, som hver elev har fått denne høsten. Skjermene har grønne matter, med fargerike bomber som eksploderer i det de fanges av den som spiller.

I media diskuterer de hvorvidt diktanalyse er nyttig å lære på skolen. Og det er akkurat det som er tema i norsken om dagen. Elevene mine skal avgjøre hvorvidt tekstene de får utlevert er dikt eller ikke, i gruppearbeid. Men klassen er ikke til å misforstå. Dette er kjedelig.

To dager senere står jeg i samme situasjon, og skal til å begynne en norsktime. Temaet er fortsatt diktanalyse, men nå har jeg en stor plastkasse mellom hendene. Elevene blir nysgjerrige. De dulter borti de som spiller, titter opp fra pultene. Det skjer noe. Med trette blikk registrerer de i hvert fall at jeg har kommet. Oppglødd deklarerer jeg høyt og tydelig:

— I dag skal vi gjøre et forsøk! I denne kassen skal jeg samle inn iPad-ene deres.

Reaksjonen blir ikke som jeg hadde fryktet. Isteden spør en elev:

— Skal vi legge bort mobilene også?

Og de som vil, får det. Langsomt kommer de opp, én etter én. Ingen blir sinte, ingen protesterer. Og så finner de finner tilbake til plassene sine. 

I første time er det ikke så stor forskjell. Diktanalyse er fortsatt kjedelig, de engasjerer seg lite. Neste time, da samme prosedyre gjentas, skjer det en markant endring. Det er som om de har våknet. For nå har de ikke annet enn en penn og en bok og en tekst og hverandre. De som var trette, har rettet seg opp i ryggen og diskuterer med de som spilte. Jentene som lå på gulvet, sitter nå på fanget til hverandre, i gruppene. De diskuterer om en sangtekst er et dikt, eller ikke.

Min lille studie i klasserommet understøttes av forskning. I Canada for eksempel, pågår et stort forskningsprosjekt blant mer enn 2200 lærere og rektorer. To av tre lærere rapporterer om ungdom som er trette og som har problemer med å konsentrere seg på skolen. Forskerne bak studien mistenker en sammenheng mellom skjermbruk og tretthet, angst og depresjon.[1] Parallelt med denne forskningen, har én-til- én tankegangen entret norsk skole. Hver elev skal ha en digital enhet de kan benytte i læringsøyemed. Hvis det har seg slik at skjermtid hjemme gjør ungdom tiltaksløse og deprimerte, kan det tenkes vi setter bukken til å passe havresekken? Vi ønsker at de unge skal lære mer, men i Canada er erfaringen blant 76% av lærerne i studien at de ofte, eller svært ofte observerer elever som multitasker, eller bruker skjermen til annet enn læringsaktiviteter. Ytterligere 67% av lærerne, synes at antallet elever som distraheres, er stigende. [2] Et overhengende flertall av lærerne i studien, mener at læringsbrettet brukes til annet enn det skal. Nesten like mange synes at antallet som misbruker iPad-en stiger.

En iPad er det samme som en stor mobil. Den har nett, muligheter til å laste ned spill og til tross for at det finnes hjelpemidler som gjør at læreren kan overvåke hva elevene gjør på skjermen, så brukes disse kontrollfunksjonene som oftest når elevene skal gjøre en oppgave.[3] Og det er slett ikke hele tiden. Vi har rett og slett armert ungdommene med en større utgave av mobilen mens de er på skolen. Det betyr at barn og unge har skjermer overalt. Vi vet lite om hvilke effekter dette har på barn, fordi tiden unge bruker foran skjerm har eksplodert så fort. Philip McRae  leder forskningsprosjektet i Canada og ved det har han fått innsikt via 2200 ansatte i skolen. Han hevder at unge mellom 8 og 18 år i snitt bruker litt under åtte timer foran skjerm. Det er betydelig mer enn de unge i Norge selv oppgir. I undersøkelsen Ungdata som gjennomføres i norsk skole, oppgir halvparten av ungdommene at de bruker skjerm mellom to og fire timer hver dag, og det er tidsbruken som fremstår som mest vanlig.[4] Philip McRae sier om utviklingen: «This level of exposure has developed so quickly that little is known about its effects on children.»[5] Han er usikker på konsekvensene av skjermbruken. Og vi foreldre som synes ungdom bruker for mye tid foran iPad, mobil og pc hjemme, må nå doble skjermtiden, noe som gjør at vi nærmer oss canadiske tilstander. Vi vet ikke hva det fører til. Parallelt med at stadig flere kommuner utstyrer hver elev med egen iPad, blir spilleavhengighet en diagnose i Norge, sommeren 2018. Det er liten tvil om at dette hever engstelsen hos flere foreldre. Det blir mer og mer skjerm, og skjermene kan være farlige. Hva skal vi gjøre?   


Tilleggsinformasjon

Vekt 390 g
Dimensjoner 33 x 143 x 190 cm
Forfatter

Omtaler

Det er ingen omtaler ennå.

Bli den første til å vurdere “Barnet mitt gamer for mye”

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du liker kanskje også…