Publisert på

FØRSTE BOK I NORDEN OM BARN OG GAMING

«Barnet mitt gamer for mye» er en ny, norsk sakprosabok skrevet av forfatter og pedagog Inger-Lise Køltzow. Hun forsøker å svare på spørsmålet: Er det farlig at barna våre gamer så mye? Hun har:

• Samlet alt som finnes av forskning rundt barn og gaming – og gir oss et lettfattelig innblikk i hva forskere har funnet ut av og vet.

• Hun har snakket med bekymrede foreldre og spilleglade ungdommer – for å få et innblikk både i foreldreperspektivene, men enda viktigere ungdommenes perspektiv. Hva tenker de!?

• Hun gir oss en metode for å avdekke om vårt barna er spilleavhengig basert på forskeres metoder.

ET GNISTRENDE GODT FOREDRAG FRA KØLTZOW

Fantastisk fin lansering av boken BARNET MITT GAMER FOR MYE på Litteraturhuset i juni 2019. For en gnistrende god foredragsholder forfatter Inger-Lise Køltzow er. Hun fikk publikum til å både gråte og le underveis. Nedenfor presenterer hun sin egen bok.

Forfatter Inger-Lise Køltzow presenterer sin siste bok BARNET MITT GAMER FOR MYE

UTDRAG FRA BOKEN

Det er tirsdag etter storefri. Jeg skal starte timen med norsk, men blir isteden stående og se utover klasserommet. Noen jenter ligger henslengt på gulvet, med armer og ben flettet i hverandre. De har plassert seg i nærheten av stikkontaktene, korte ledninger sørger for lading av mobilene, samtidig som de surfer og snapper. Andre ungdommer hviler hodet mot pulten. De store jakkene med pelslignende kant på hetten er fortsatt på, trukket godt over hodet. De fleste virker utslitt. De benytter enhver anledning til å hvile. Flere gutter sitter lutrygget og lent over iPad-en, også kalt læringsbrettet, som hver elev har fått denne høsten. Skjermene har grønne matter, med fargerike bomber som eksploderer i det de fanges av den som spiller.

I media diskuterer de hvorvidt diktanalyse er nyttig å lære på skolen. Og det er akkurat det som er tema i norsken om dagen. Elevene mine skal avgjøre hvorvidt tekstene de får utlevert er dikt eller ikke, i gruppearbeid. Men klassen er ikke til å misforstå. Dette er kjedelig.

To dager senere står jeg i samme situasjon, og skal til å begynne en norsktime. Temaet er fortsatt diktanalyse, men nå har jeg en stor plastkasse mellom hendene. Elevene blir nysgjerrige. De dulter borti de som spiller, titter opp fra pultene. Det skjer noe. Med trette blikk registrerer de i hvert fall at jeg har kommet. Oppglødd deklarerer jeg høyt og tydelig:

— I dag skal vi gjøre et forsøk! I denne kassen skal jeg samle inn iPad-ene deres.

Reaksjonen blir ikke som jeg hadde fryktet. Isteden spør en elev:

— Skal vi legge bort mobilene også?

Og de som vil, får det. Langsomt kommer de opp, én etter én. Ingen blir sinte, ingen protesterer. Og så finner de finner tilbake til plassene sine.

I første time er det ikke så stor forskjell. Diktanalyse er fortsatt kjedelig, de engasjerer seg lite. Neste time, da samme prosedyre gjentas, skjer det en markant endring. Det er som om de har våknet. For nå har de ikke annet enn en penn og en bok og en tekst og hverandre. De som var trette, har rettet seg opp i ryggen og diskuterer med de som spilte. Jentene som lå på gulvet, sitter nå på fanget til hverandre, i gruppene. De diskuterer om en sangtekst er et dikt, eller ikke.

Min lille studie i klasserommet understøttes av forskning. I Canada for eksempel, pågår et stort forskningsprosjekt blant mer enn 2200 lærere og rektorer. To av tre lærere rapporterer om ungdom som er trette og som har problemer med å konsentrere seg på skolen. Forskerne bak studien mistenker en sammenheng mellom skjermbruk og tretthet, angst og depresjon. Parallelt med denne forskningen, har én-til- én tankegangen entret norsk skole. Hver elev skal ha en digital enhet de kan benytte i læringsøyemed. Hvis det har seg slik at skjermtid hjemme gjør ungdom tiltaksløse og deprimerte, kan det tenkes vi setter bukken til å passe havresekken? Vi ønsker at de unge skal lære mer, men i Canada er erfaringen blant 76% av lærerne i studien at de ofte, eller svært ofte observerer elever som multitasker, eller bruker skjermen til annet enn læringsaktiviteter. Ytterligere 67% av lærerne, synes at antallet elever som distraheres, er stigende. Et overhengende flertall av lærerne i studien, mener at læringsbrettet brukes til annet enn det skal. Nesten like mange synes at antallet som misbruker iPad-en stiger.

En iPad er det samme som en stor mobil. Den har nett, muligheter til å laste ned spill og til tross for at det finnes hjelpemidler som gjør at læreren kan overvåke hva elevene gjør på skjermen, så brukes disse kontrollfunksjonene som oftest når elevene skal gjøre en oppgave. Og det er slett ikke hele tiden. Vi har rett og slett armert ungdommene med en større utgave av mobilen mens de er på skolen. Det betyr at barn og unge har skjermer overalt. Vi vet lite om hvilke effekter dette har på barn, fordi tiden unge bruker foran skjerm har eksplodert så fort. Philip McRae leder forskningsprosjektet i Canada og ved det har han fått innsikt via 2200 ansatte i skolen. Han hevder at unge mellom 8 og 18 år i snitt bruker litt under åtte timer foran skjerm. Det er betydelig mer enn de unge i Norge selv oppgir. I undersøkelsen Ungdata som gjennomføres i norsk skole, oppgir halvparten av ungdommene at de bruker skjerm mellom to og fire timer hver dag, og det er tidsbruken som fremstår som mest vanlig. Philip McRae sier om utviklingen: «This level of exposure has developed so quickly that little is known about its effects on children.» Han er usikker på konsekvensene av skjermbruken. Og vi foreldre som synes ungdom bruker for mye tid foran iPad, mobil og pc hjemme, må nå doble skjermtiden, noe som gjør at vi nærmer oss canadiske tilstander. Vi vet ikke hva det fører til. Parallelt med at stadig flere kommuner utstyrer hver elev med egen iPad, blir spilleavhengighet en diagnose i Norge, sommeren 2018. Det er liten tvil om at dette hever engstelsen hos flere foreldre. Det blir mer og mer skjerm, og skjermene kan være farlige. Hva skal vi gjøre?

HYPERAKTUELL BOK FOR FORELDRE NÅ SOM SOMMERFERIEN STARTER

«Barnet mitt gamer for mye» gir en trinn for trinn beskrivelse av hva vi som foreldre kan gjøre for å få barnet vekk fra PCen noen flere timer om dagen, slik at vi som familie kan tilbringe mer tid sammen. Dette er hyperaktuelt nå som sommerferien står for døren. Vi må ha en plan for hvordan vi skal få barnet ut fra det mørke gutterommet. Jeg kan avsløre at dette betyr at vi som foreldre også må gå i oss selv og se på våre egne vaner. Det har nemlig jeg måttet gjøre.

DRØMMEN OM ET HARMONISK FAMILIELIV

Forfatter Inger-Lise Køltzow (bildet) har som mål å hjelpe foreldre til å skape en familie i harmoni. Tidligere har hun utgitt barneoppdragelsesboken «Tiden med barn». Etter å ha drevet familiebarnehage i åtte år har hun de siste årene jobbet i ungdomskolen. Og det er der hun for alvor har fått øynene opp for problemene foreldre møter på når det gjelder barna deres og overdreven gaming.

Bøkene kan bestilles hos alle internettbokhandlere og hos figenschouforlag.no. TIDEN MED BARN finnes i tillegg som lydbok hos Storytel og som ebok.

Er du bokhandler så bestill boken i Mentor. Aller bokhandlere får gode rabatter hos Figenschou, de får du automatisk. På backlist får du ekstra god rabatt hvis du bestiller 10 bøker av en tittel eller mer. Det gjelder TIDEN MED BARN.

Er du bibliotekar så kan du bestille boken via Biblioteksentralen.

Er du kulturjournalist, bokblogger, lærer på jakt etter gode kursholdere eller nordisk forlegger på jakt etter bokrettigheter til ditt språkområde. Ta kontakt med anitra@figenschouforlag.no så hjelper jeg deg.

Følg figenschou forlag på FACEBOOK * INSTAGRAM * LINKEDIN
Besøk Figenschous nettside og ta en titt i katalogen

Publisert på

Myldrebøker er svært avansert lesning!

Er du en av de som tenker at myldrebøker er enkel lesning. Særlig de bøkene helt uten tekst! Så tar du feil. I hvert fall ifølge professor i litteratur ved Universitet i Müchen, Cornelia Remi. Hun mener at tekstløse bøker med mange detaljer – ofte omtalt som myldrebøker – er svært avansert lesning.

Denne illustrasjonen er fra Matty Longs siste bok utgitt på Figenschou forlag: Den Superkalde Magiske Skogen.

MYLDREBOK-FORFATTER MED FILMDEAL

Selv har jeg stor kjærlighet til myldrebøkene og jeg vet at jeg deler entusiasmen med barna. Den siste myldreboken jeg har antatt er av det fantastiske fortellertalentet Matty Long. Den første boka hans ble nominert av Waterstore (den store flotte bokhandelen i London) til årets beste barnebok. Den andre boka hans ble kåret til årets beste bok av 13 000 britiske barn i en konkurranse ala ARKs barnebokpris i UK. Og nå, med den tredje boka, så har Oxford University Press som er morforlaget, solgt filmrettighetene til bokuniverset: Superlykkelige Magiske Skogen.

Denne myldreillustrasjonen er fra Kristoffer Kjølbergs bok “Jeg elsker Oslo”. Det er lett å se både hvilken by vi er i og hvor vi er, ikke sant?

I HAVET, I TRONDHEIM ELLER REN FANTASY

Historisk sett er myldrebøker ofte lagt til havet, verdensrommet, på byggeplassen eller i en ubestemmelig by. Matty Long forteller sine myldrehistorier som fantasyfortellinger. En annen internasjonal trend, ifølge Remi, er illustratører som tegner virkelig byer: New York, London, Berlin osv. I Norge har fire kunstnere tatt ansvar for hver sin norske by. Og selvfølgelig har de et helt spesielt forhold til byen sin, de elsker den.

Kristoffer Kjølberg har illustrert «Jeg elsker Oslo»
Anette Moi har illustrert «Eg elske Stavanger»
Åshild Kanstad Johnsen har illustrert «Eg elsker Bergen»
Tora Marie Norberg har illustrert «Æ elske Trondhjæm»

Hvilken by er vi i her, mon tro? Det stemmer. Dette er “Eg elsker Bergen” skapt av Åshils Kansktad Johnsen som ikke bare er stor i Bergen og Norge – men enda større i Japan!!!

MYLDREBØKER ER FOR ALLE

Barn er svært gode visuelle lesere. Cornelia Remia har forsket på hvordan barn leser myldrebøker. Hun ser at de yngste myldrebokleserne er helt ned i ett-års-alderen. De peker og setter ord på tingene. Men barnet slutter ikke å lese myldrebøkene, mange fortsetter å lese dem til langt opp i barneskolen. Årsaken er at myldrebøkene har nye overraskelser å by på alt etter hvilket kognitivt nivå leseren er på. Bøkene har flere lag med mening.

Nivå 1: Du setter ord på tingene du ser i boken
Nivå 2: Du leser situasjoner som skjer i boken
Nivå 3: Du ser sammenhenger i bildene fra side til side
Nivå 4: Du leser bildene i lys av den virkelige verden

Illustrasjonen er hentet fra Tora Marie Norbergs bok “Æ ælske Trondhjæm”. En populær vert/vertinne-gave når du skal på fæst til en trønder.

VOKSNE LIKER OGSÅ MYLDREBØKER

Mange vokse later som de kjøper myldrebøker til barna sine, men kjøper de egentlig til seg selv. Andre er derimot helt åpne om sin kjærlighet til denne typen bøker. Å kjøpe «Æ ælske Trondhjæm» til en kompis som inviterer til middagsselskap kan være en mye større suksess enn en flaske vin – gitt at verten er trønder da, vel og merke.

BYPATRIOTISME

Det falt ikke i god jord hos alle at Figenschou kun hadde utgitt myldrebok om Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger – mange var frustrerte: Hvorfor i all verden hadde jeg ikke utgitt myldrebok om Tromsø, Kristiansand, Fredrikstad osv. Så da var det bare å brette opp ermene og lete seg fram til de aller flinkeste illustratørene som kunne representere de mellomstore norske byene våre. Og slik ble boken «Norske byer fra A – Å. En let-og-finn ABC» skapt. 16 byer tegnet av 16 forskjellige og fantastiske illustratører. Men jeg får fortsatt kjeft, det er jo fortsatt mange byer igjen som ikke er tegnet 🙂

Tronheims-illustratør Tora Marie Norberg (t.v.) og forlegger Anitra Figenschou viser stolt fram boka “Norske byer fra A – Å dagen den kom fra trykkeriet.

ET KINDEREGG AV EN BOK

Jeg bruker å si at denne boken er som et kinderegg. Den gir deg tre ting på en gang: 1) Du lærer alfabetet 2) Du lærer geografi 3) Hvis du er interessert i å tegne kan du la deg inspirere av 16 forskjellige illustratørers forskjellige paletter og formvalg.

 

 

Publisert på

Ja, vi elsker norske kjøpesentre

Jeg er på rundreise i Norge. Jeg leter etter bokhandlere. Flinke bokhandlere som liker bøker. Januar, februar og mars har vært forferdelige måneder. Null salg (nesten), masse returer, evig vinter. Men så kom sola og jeg fikk nytt mot. Satte meg i bilen og avtale møter med bokhandlere over det ganske land.

Bokhandlere i dag holder stort sett til på kjøpesentre. Klokelig nok. Der er folk. Folk som er innstilt på å kjøpe noe. Som omreisende bokselger har jeg med andre ord besøkt et par hundre kjøpesentre – og mange av dem flere ganger. Og etterhvert har jeg både blitt litt glad i og ganske fascinert av livet rundt omkring på kjøpesentrene. Her vokser det fram hele små samfunn. De som jobber der hilser og nikker til hverandre. Pensjonistene møtes og bestiller seg en kaffe. Småbarnsmødre og – fedre triller pratende omkring.

På 80-tallet da majoriteten av kjøpesentrene ble bygget stod ikke estetikken i høysetet. Praktisk skulle det være. Store firkanta betongklosser, med butikker på hver kvadratmeter. Mange av kjøpesentrene førte til at bygatene våre ble mer folketomme og at flere av butikkene der gikk konkurs. Vi likte det ikke, men vi dro allikevel på senteret for å handle. Her var alt på ett sted og under tak. Med stort garasjeanlegg vi kunne kjøre inn i og ikke minst ut fra – med alle varene våre.

Når Oslo City ble åpnet i 1988 sa faren min at han aldri skulle sette sin fot der. Han syntes ingenting om dette nye fenomenet med kjøpesentre. Men på sine eldre dager har han blitt veldig glad i sitt lokale senter på Vinterbro. Det er her han møter kompiser over en kaffe hos Jordbærpikene. Hyggelig folk, hyggelig prat og hyggelig betjening. Og veldig god mat og kaffe. Her kan praten gå mens man ser på folket og livet. Og kjøpe med seg det man trenger og litt til på vei hjem.

Og det er ikke bare pappa som trives på sitt lokale kjøpesenter. Så og si alle plasser i Norge har et nærsenter. På Wikipedia leser jeg at: «Det fantes 11 kjøpesentre i Norge i 1969, 62 i 1970, 165 i 1980 og 552 i 1990», og i dag er det  enda flere. Norge er det landet i Europa som har flest antall kvadratmeter kjøpsenterareal per innbygger. Ja, vi elsker kjøpesentre.

Men hvorfor? Det er nok mer enn de gode tilbudene som trekker. Mennesker trenger mennesker. Muligheten til å treffe andre og være sosiale. Vi må anerkjenne norske kjøpesentre like mye som en sosial møteplass, ikke bare som en markedsplass.

Om jeg skulle utfordre senterlederne og kommunepolitikerne på noe, så måtte det være å bringe mer kunst og kultur inn på senterne. Inviter lokale kunstnere til å dekorere sentrene utenpå og inni. Invitert musikere, teatergrupper og forfattere til å opptre for gamle og unge. Hold av ett butikklokale til «pop-up shop» for lokale gründere slik at de promotere og selge sin egne produkter i lokalmiljøet.

Og takk alle dyktige bokhandlere for at jeg får komme på besøk. Det er viktig at bokhandelen og boka er tilstede på kjøpesentrene. En kunnskapsrik og engasjert bokhandler kan gjøre en forskjell i folks hverdag gjennom å finne rett bok til rett leser. Særlig er det viktig for barna.