Publisert på

Myldrebøker er svært avansert lesning!

Er du en av de som tenker at myldrebøker er enkel lesning. Særlig de bøkene helt uten tekst! Så tar du feil. I hvert fall ifølge professor i litteratur ved Universitet i Müchen, Cornelia Remi. Hun mener at tekstløse bøker med mange detaljer – ofte omtalt som myldrebøker – er svært avansert lesning.

Denne illustrasjonen er fra Matty Longs siste bok utgitt på Figenschou forlag: Den Superkalde Magiske Skogen.

MYLDREBOK-FORFATTER MED FILMDEAL

Selv har jeg stor kjærlighet til myldrebøkene og jeg vet at jeg deler entusiasmen med barna. Den siste myldreboken jeg har antatt er av det fantastiske fortellertalentet Matty Long. Den første boka hans ble nominert av Waterstore (den store flotte bokhandelen i London) til årets beste barnebok. Den andre boka hans ble kåret til årets beste bok av 13 000 britiske barn i en konkurranse ala ARKs barnebokpris i UK. Og nå, med den tredje boka, så har Oxford University Press som er morforlaget, solgt filmrettighetene til bokuniverset: Superlykkelige Magiske Skogen.

Denne myldreillustrasjonen er fra Kristoffer Kjølbergs bok “Jeg elsker Oslo”. Det er lett å se både hvilken by vi er i og hvor vi er, ikke sant?

I HAVET, I TRONDHEIM ELLER REN FANTASY

Historisk sett er myldrebøker ofte lagt til havet, verdensrommet, på byggeplassen eller i en ubestemmelig by. Matty Long forteller sine myldrehistorier som fantasyfortellinger. En annen internasjonal trend, ifølge Remi, er illustratører som tegner virkelig byer: New York, London, Berlin osv. I Norge har fire kunstnere tatt ansvar for hver sin norske by. Og selvfølgelig har de et helt spesielt forhold til byen sin, de elsker den.

Kristoffer Kjølberg har illustrert «Jeg elsker Oslo»
Anette Moi har illustrert «Eg elske Stavanger»
Åshild Kanstad Johnsen har illustrert «Eg elsker Bergen»
Tora Marie Norberg har illustrert «Æ elske Trondhjæm»

Hvilken by er vi i her, mon tro? Det stemmer. Dette er “Eg elsker Bergen” skapt av Åshils Kansktad Johnsen som ikke bare er stor i Bergen og Norge – men enda større i Japan!!!

MYLDREBØKER ER FOR ALLE

Barn er svært gode visuelle lesere. Cornelia Remia har forsket på hvordan barn leser myldrebøker. Hun ser at de yngste myldrebokleserne er helt ned i ett-års-alderen. De peker og setter ord på tingene. Men barnet slutter ikke å lese myldrebøkene, mange fortsetter å lese dem til langt opp i barneskolen. Årsaken er at myldrebøkene har nye overraskelser å by på alt etter hvilket kognitivt nivå leseren er på. Bøkene har flere lag med mening.

Nivå 1: Du setter ord på tingene du ser i boken
Nivå 2: Du leser situasjoner som skjer i boken
Nivå 3: Du ser sammenhenger i bildene fra side til side
Nivå 4: Du leser bildene i lys av den virkelige verden

Illustrasjonen er hentet fra Tora Marie Norbergs bok “Æ ælske Trondhjæm”. En populær vert/vertinne-gave når du skal på fæst til en trønder.

VOKSNE LIKER OGSÅ MYLDREBØKER

Mange vokse later som de kjøper myldrebøker til barna sine, men kjøper de egentlig til seg selv. Andre er derimot helt åpne om sin kjærlighet til denne typen bøker. Å kjøpe «Æ ælske Trondhjæm» til en kompis som inviterer til middagsselskap kan være en mye større suksess enn en flaske vin – gitt at verten er trønder da, vel og merke.

BYPATRIOTISME

Det falt ikke i god jord hos alle at Figenschou kun hadde utgitt myldrebok om Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger – mange var frustrerte: Hvorfor i all verden hadde jeg ikke utgitt myldrebok om Tromsø, Kristiansand, Fredrikstad osv. Så da var det bare å brette opp ermene og lete seg fram til de aller flinkeste illustratørene som kunne representere de mellomstore norske byene våre. Og slik ble boken «Norske byer fra A – Å. En let-og-finn ABC» skapt. 16 byer tegnet av 16 forskjellige og fantastiske illustratører. Men jeg får fortsatt kjeft, det er jo fortsatt mange byer igjen som ikke er tegnet 🙂

Tronheims-illustratør Tora Marie Norberg (t.v.) og forlegger Anitra Figenschou viser stolt fram boka “Norske byer fra A – Å dagen den kom fra trykkeriet.

ET KINDEREGG AV EN BOK

Jeg bruker å si at denne boken er som et kinderegg. Den gir deg tre ting på en gang: 1) Du lærer alfabetet 2) Du lærer geografi 3) Hvis du er interessert i å tegne kan du la deg inspirere av 16 forskjellige illustratørers forskjellige paletter og formvalg.

 

 

Publisert på

Ja, vi elsker norske kjøpesentre

Jeg er på rundreise i Norge. Jeg leter etter bokhandlere. Flinke bokhandlere som liker bøker. Januar, februar og mars har vært forferdelige måneder. Null salg (nesten), masse returer, evig vinter. Men så kom sola og jeg fikk nytt mot. Satte meg i bilen og avtale møter med bokhandlere over det ganske land.

Bokhandlere i dag holder stort sett til på kjøpesentre. Klokelig nok. Der er folk. Folk som er innstilt på å kjøpe noe. Som omreisende bokselger har jeg med andre ord besøkt et par hundre kjøpesentre – og mange av dem flere ganger. Og etterhvert har jeg både blitt litt glad i og ganske fascinert av livet rundt omkring på kjøpesentrene. Her vokser det fram hele små samfunn. De som jobber der hilser og nikker til hverandre. Pensjonistene møtes og bestiller seg en kaffe. Småbarnsmødre og – fedre triller pratende omkring.

På 80-tallet da majoriteten av kjøpesentrene ble bygget stod ikke estetikken i høysetet. Praktisk skulle det være. Store firkanta betongklosser, med butikker på hver kvadratmeter. Mange av kjøpesentrene førte til at bygatene våre ble mer folketomme og at flere av butikkene der gikk konkurs. Vi likte det ikke, men vi dro allikevel på senteret for å handle. Her var alt på ett sted og under tak. Med stort garasjeanlegg vi kunne kjøre inn i og ikke minst ut fra – med alle varene våre.

Når Oslo City ble åpnet i 1988 sa faren min at han aldri skulle sette sin fot der. Han syntes ingenting om dette nye fenomenet med kjøpesentre. Men på sine eldre dager har han blitt veldig glad i sitt lokale senter på Vinterbro. Det er her han møter kompiser over en kaffe hos Jordbærpikene. Hyggelig folk, hyggelig prat og hyggelig betjening. Og veldig god mat og kaffe. Her kan praten gå mens man ser på folket og livet. Og kjøpe med seg det man trenger og litt til på vei hjem.

Og det er ikke bare pappa som trives på sitt lokale kjøpesenter. Så og si alle plasser i Norge har et nærsenter. På Wikipedia leser jeg at: «Det fantes 11 kjøpesentre i Norge i 1969, 62 i 1970, 165 i 1980 og 552 i 1990», og i dag er det  enda flere. Norge er det landet i Europa som har flest antall kvadratmeter kjøpsenterareal per innbygger. Ja, vi elsker kjøpesentre.

Men hvorfor? Det er nok mer enn de gode tilbudene som trekker. Mennesker trenger mennesker. Muligheten til å treffe andre og være sosiale. Vi må anerkjenne norske kjøpesentre like mye som en sosial møteplass, ikke bare som en markedsplass.

Om jeg skulle utfordre senterlederne og kommunepolitikerne på noe, så måtte det være å bringe mer kunst og kultur inn på senterne. Inviter lokale kunstnere til å dekorere sentrene utenpå og inni. Invitert musikere, teatergrupper og forfattere til å opptre for gamle og unge. Hold av ett butikklokale til «pop-up shop» for lokale gründere slik at de promotere og selge sin egne produkter i lokalmiljøet.

Og takk alle dyktige bokhandlere for at jeg får komme på besøk. Det er viktig at bokhandelen og boka er tilstede på kjøpesentrene. En kunnskapsrik og engasjert bokhandler kan gjøre en forskjell i folks hverdag gjennom å finne rett bok til rett leser. Særlig er det viktig for barna.