Publisert på

Ja, vi elsker norske kjøpesentre

Jeg er på rundreise i Norge. Jeg leter etter bokhandlere. Flinke bokhandlere som liker bøker. Januar, februar og mars har vært forferdelige måneder. Null salg (nesten), masse returer, evig vinter. Men så kom sola og jeg fikk nytt mot. Satte meg i bilen og avtale møter med bokhandlere over det ganske land.

Bokhandlere i dag holder stort sett til på kjøpesentre. Klokelig nok. Der er folk. Folk som er innstilt på å kjøpe noe. Som omreisende bokselger har jeg med andre ord besøkt et par hundre kjøpesentre – og mange av dem flere ganger. Og etterhvert har jeg både blitt litt glad i og ganske fascinert av livet rundt omkring på kjøpesentrene. Her vokser det fram hele små samfunn. De som jobber der hilser og nikker til hverandre. Pensjonistene møtes og bestiller seg en kaffe. Småbarnsmødre og – fedre triller pratende omkring.

På 80-tallet da majoriteten av kjøpesentrene ble bygget stod ikke estetikken i høysetet. Praktisk skulle det være. Store firkanta betongklosser, med butikker på hver kvadratmeter. Mange av kjøpesentrene førte til at bygatene våre ble mer folketomme og at flere av butikkene der gikk konkurs. Vi likte det ikke, men vi dro allikevel på senteret for å handle. Her var alt på ett sted og under tak. Med stort garasjeanlegg vi kunne kjøre inn i og ikke minst ut fra – med alle varene våre.

Når Oslo City ble åpnet i 1988 sa faren min at han aldri skulle sette sin fot der. Han syntes ingenting om dette nye fenomenet med kjøpesentre. Men på sine eldre dager har han blitt veldig glad i sitt lokale senter på Vinterbro. Det er her han møter kompiser over en kaffe hos Jordbærpikene. Hyggelig folk, hyggelig prat og hyggelig betjening. Og veldig god mat og kaffe. Her kan praten gå mens man ser på folket og livet. Og kjøpe med seg det man trenger og litt til på vei hjem.

Og det er ikke bare pappa som trives på sitt lokale kjøpesenter. Så og si alle plasser i Norge har et nærsenter. På Wikipedia leser jeg at: «Det fantes 11 kjøpesentre i Norge i 1969, 62 i 1970, 165 i 1980 og 552 i 1990», og i dag er det  enda flere. Norge er det landet i Europa som har flest antall kvadratmeter kjøpsenterareal per innbygger. Ja, vi elsker kjøpesentre.

Men hvorfor? Det er nok mer enn de gode tilbudene som trekker. Mennesker trenger mennesker. Muligheten til å treffe andre og være sosiale. Vi må anerkjenne norske kjøpesentre like mye som en sosial møteplass, ikke bare som en markedsplass.

Om jeg skulle utfordre senterlederne og kommunepolitikerne på noe, så måtte det være å bringe mer kunst og kultur inn på senterne. Inviter lokale kunstnere til å dekorere sentrene utenpå og inni. Invitert musikere, teatergrupper og forfattere til å opptre for gamle og unge. Hold av ett butikklokale til «pop-up shop» for lokale gründere slik at de promotere og selge sin egne produkter i lokalmiljøet.

Og takk alle dyktige bokhandlere for at jeg får komme på besøk. Det er viktig at bokhandelen og boka er tilstede på kjøpesentrene. En kunnskapsrik og engasjert bokhandler kan gjøre en forskjell i folks hverdag gjennom å finne rett bok til rett leser. Særlig er det viktig for barna.

 

 

Legg inn en kommentar