Det gavmilde treet

Siden 1964 og fram til i dag har det vokst opp barn over hele verden med et sterkt og nært forhold til boken «Det gavmilde treet» av Shel Silverstein. Mange jeg har snakket med forteller at boken var deres sterkeste leseopplevelse fra barndommen. I år har boken 50-års jubileum. Forleggere fra 40 språkområder har sørget for å gjøre boken tilgjengelig i sitt land. Nå tar jeg på meg jobben med å gjøre boken kjent i Norge. Jeg synes det er på høy tid.

Alle kjenner boken «Det gavmilde treet»

Hele verden kjenner til boken, bortsett fra oss, kan det virke som. Til og med Pingla fra den superpopulære «En pingles dagbok» gjør det. «Det gavmilde treet» er en bok Pingla elsker og som pappen hans bruker å lese for ham på sengekanten. På baksiden av boka er det et skikkelig skummelt bilde av forfatteren Shel Silverstein. Faren til Pingla skremmer ham med at han kommer til å møte Shel Silverstein i trappa, hvis han står opp etter at han har lagt seg. Pingla tør ikke engang gå på do etter det!

Fotoet av Shel Silverstein på baksiden av originalboken. Bildet er tatt av Larry Moyer

Fotoet av Shel Silverstein på baksiden av originalboken. Bildet er tatt av Larry Moyer

Ikke bare refereres det til «Det gavmilde treet» i populærkulturen, bokhandlere, bibliotekarer, lærere og foreldre snakker om den, med hverandre og med barna, og mange skriver om den.

Ofte nevnes boken i samme åndedrag som «Den lille prinsen» og «Til Huttetuenes land».

En klassiker for hvermansen

Da jeg først fattet alvorlig interesse for «Det gavmilde treet» og bokens forfatter Shel Silverstein begynte jeg med å google bokens originaltittel. Et bildesøk på «The Giving Tree» ga noen interessante resultat. Det dukket opp flere foto av unge mennesker som har tatovert illustrasjoner og tekst fra boken på kroppen. Wow, tenkte jeg, det har jeg aldri sett før. Det må være den eneste bildeboken i verden som gjør så sterkt inntrykk at man ønsker å bære illustrasjonen med seg – på kroppen – for alltid!

En kvinne har fått tatt en tatovering på begge føttene:

Tattoo feet

And every day the boy would come
And the tree was happy

En ung mann har tatovert et sammendrag av boken med tre utvalgte illustrasjoner fra under armhulen og ned mot hoften.

Tattoo mage rygg

Once there was a tree …
And she loved a little boy

Et kjapt overblikk forteller meg at det må være over 50 avfotograferinger av tatoveringer fra «Det gavmilde treet». Hvor mange har tatovert seg med motiver fra boken, undrer jeg.

Mor, moder jord eller Jesus

Men hva handler boken om? Jo, derom strides de lærde. Flere avhandlinger er skrevet om boken på alle akademiske nivåer. Den handler helt klart om det å gi og ta i et mellommenneskelig forhold. Men boken gir absolutt grunnlag for videre tolkning. Treet kan forstås som en moderlig skikkelse som uforbeholdent gir alt hun har til sitt barn. Det kan også stå som et symbol for naturen og hvordan vi mennesker forvalter den. Andre forstår treet som en Jesus-skikkelse. Innenfor sistnevnte forståelsesramme må den lille gutten representere oss bortkomne mennesker. Det som er helt sikkert er at teksten gir rom for tolkning. Derfor er den også så mye brukt av lærere og bibliotekarer. Den er omtalt i sentrale pedagogiske verk, og tas fram til stadighet som utgangspunkt for filosofiske samtaler med barn. Boken får deg til å tenke.

Oppslag 5Oppslag 5Oppslag 6

En riktig tåreperse

Det er i grunnen rart at «Det gavmilde treet» så ofte brukes i offentlige sammenhenger, for det er en bok som får de aller fleste til å begynne å gråte. Ikke sånn forsiktig og kledelig, det er fare for at du kommer til å stortute, sånn at du må snyte deg etterpå. Jobben min er å reise rundt og fortelle bokhandlere, journalister, lærere og barnehagepedagoger om boken, og hver gang jeg gjør det, så begynner jeg å grine mot slutten av historien. En veldig hyggelig bokhandler sa til meg: «Du må ikke gråte, dette er da absolutt ikke trist». Og det er sant. Historien er skikkelig fin og vakker også, allikevel anbefaler jeg deg å ha en tørkerull i nærheten om du er av det følsomme slaget.

Sluttbilde

Siri Nilsen har oversatt boken til norsk

Nevnte jeg at det er selveste Siri Nilsen som har oversatt boken!? Hver gang boken, i løpet av de 50 årene som nå har gått siden den første gang ble utgitt, har blitt oversatt, så er det alltid veldig flinke forfattere som har takket ja til jobben. Det er for eksempel Haruki Murakami som har oversatt den til Japansk! Jeg tenkte lenge på hvem som kunne være riktig for denne jobben i Norge? Siden teksten er så lyrisk, ønsket jeg meg en poet. Og siden historien fortelles så melodisk, landet jeg på en visesanger. Jeg spurte Siri Nilsen, hun som bergtok meg og så mange andre med albumet og sangen «Alle snakker sant». Hun leste boken, gråt, og takket umiddelbart ja.

Visesanger og oversetter Siri Nilsen. Foto: Helene Halvorsen Knutsen

Visesanger og oversetter Siri Nilsen. Foto: Helene Halvorsen Knutsen

Nå har jeg snakket om alt annet enn innholdet i boken. Det håper jeg du tar deg tid til å finne ut selv. Alt jeg kan si er at du ikke kommer til å angre hvis du leser den, du glemmer den aldri og den begynner slik:

Det var en gang et tre …

 

Og

hun elsket

en

liten gutt.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *